Gavedrysset er i gang...

Jeg har fått min første30-årsgave! Woho. Ganske nøyaktig en måned før dagen, var jeg og Anja på shopping på Kvadrat. Ammetåka hadde gått hardt utover kreativiteten til 3-barnsmora, og jeg ble nødt til å hjelpe til med gaveideer. Forkle er aldri noe jeg har tydd noe særlig til. Det var alltid noe som mamma trykka på meg hvis jeg insisterte på å assistere på kjøkkenet. Men det blir jo griseri uten, om en vil det eller ikke. Så dermed valgte jeg ut dette fargerike forkleet i bursdagsgave! I tillegg en kjempefin stein med "vänskap" gravert inn. Tusen takk for kjempefin bursdagsgave vennen!!

Livets skole...

...slutter aldri. I løpet av ett døgn i forrige uke lærte jeg mye. Mer enn på en hvilken som helst gjennomsnittlig dag hvertfall:

• Nonsjalant gange hjemmefra til Nam Kang Sushi i Torggata anbefales ikke. Det kan hende at pengeboka di forsvinner fra lukket veske uten at du vet det
• Nam Kang Sushi i Torggata huser muligens veskesnuskere - anbefales ikke
• Østers er IKKE godt, og burde skamme seg å være en delikatesse
• Publikum på Blå er under pari - og det hender at oppvarmingsbandet suger megalut. Bandet er dog superbra - det gjelder også enkelte ansatte der
• Det fins ærlige mennesker, som leverer en pengebok til politiet
• Det er ikke bare kjeltringer som søker bopæl i Norge - noen av våre nye landsmenn gjør nytten av seg.

Verdens største sushimosaikk

Shanghai: I dag satt Eksportutvalget for fisk verdensrekord ved å lage verdens største sushimosaikk - bestående av 8374 biter. Et godt PR-stunt for å synliggjøre norsk sjømat i Kina

Harrys gym

Man lærer hele livet, det er noe alle vet. Også om seg selv; hva en står for, hva en liker og ikke liker. Slik er det også med musikk for min del. Ikke hovedsakelig fordi jeg vingler mellom hva jeg mener er bra, men fordi musikk er i stadig utvikling, og mange sjangre gjenstår å bli oppdaget av noen og satt ut i liv. Det har krøpet mer og mer under huden min - det faktum at jeg er en elektronikajente. Jeg har i flere år hevdet at jeg er pop-rockjente, noe som forsåvidt ikke er løgn. Men under årets Øya lærte jeg at elektronika er spennede, variert og gir meg godrytme i kroppen. Litt sært skal det være, og det var en godsær konsert på et stappfullt Blå i går kveld - Harrys Gym. Masse deilige rytmer, Susanne Sundfør som kordame, og en strålende vakker og opplagt Anne Lise i førersetet.

Mennesker i entall er rare, er de ikke?

Er du flink til å gjøre ting alene? Gir en god F i hva folk rundt måtte synes og nyter alenetid i full offentlighet? Det er ikke så lett som en tror. Vi er flokkdyr. Jeg har begynt å trene meg litt, men er fortsatt på stadiet hvor jeg trenger en distraksjon av noe slag. Avis, noe å jobbe med slik at det ikke ser så ensomt ut. Om jeg kunne nytt det uten anstalt? Jo, det har jeg... når jeg vet at jeg er alene og ikke gidder å streve etter å ikke utstråle Viggo-vibber til folk rundt meg. Hvorfor gidde å streve med dette?? Fordi en ubevisst har laget seg en oppfatning av mennesker som opererer i entall. Det er ikke selvvalgt, de er forlatt? Neppe. Men jeg var kjapp i løv-haugen selv i ettermiddag, da jeg alene somlet rundt og samlet med meg noen kjempefine lønneblader som jeg skulle ta med hjem. Dekorasjon i ei glasskrukke i vinduet. Når det kom noen gående ned bakken avslutta jeg. Gudene forby at de skulle bli nødt til å spasere forbi en forlatt dumrian en helt vanlig tirsdag...

ZZZZZIIIPPP.

De har vært en naturlig deltaker i mitt liv i mange år, men jeg har aldri helt sett de - på ordentlig. De er fast inventar på laboratorier, hvor zipper jeg daglig. I mange ulike størrelser, hvert til sitt bruk. Men ikke før den siste tiden, har disse überpraktiske posene også dukket opp på kjøkkenet mitt. Hvorfor jeg var så treig med å skjønne nytten i de på hjemmebane, har jeg ikke peil på. Man skal ikke mikse business and pleasure? I alle fall, nå zipper jeg som den gale dama jeg er, og nyter alle sekundene spart på andre middelmådige lukkeløsninger. ZIPP!!

Jeg ler meg ihjel :)

Er det mulig å mislike Pondus??

Foto: Bård Lunde

Disse fotoene trenger ingen nærmere introduksjon. Alle kjenner til Norges Tittentei. Det en imidlertid ikke blir fortalt her, er at det er noen som har gjort en jobb - en jævlig bra jobb for å ta disse. For hver gang du ser bilder i moteblader eller av noen kjente tryner , er det alltid noen som arbeider i bakgrunn. Inntil nylig har jeg, som sikkert mesteparten av befolkninga, ikke tenkt noe særlig på akkurat dette. Men så har jeg heller aldri kjent en gryende fotograf-stjerne. Bård kan sakene sine, og arbeidet hans kan for tiden skues både inni og utenpå mange motemagasiner. Well done!