Moder SuperTove

"Kan vi få ta et bilde av hånda di?"

Så enkelt, så vanskelig å si nei til, så skittent triks. 

"Så kan du få lov til å bli planfadder". Selvsagt.

Jeg følte meg som Moder SuperTove da jeg smilte til den utspekulerte ungjenta som spilte på samvittigheta mi. Og samtykket. 

I likhet med da Røde Kors ringte på døra mi i adventa, mangla jeg grunn til å si nei. Jeg har ingen god grunn lenger. Sett i en større sammenheng bør jeg kunne dele av min ufattelige rikdom. Tolkes ikke dithen at jeg takker nei til lønnsvekst, men at jeg er en av de veldig få heldige som bor i Norge. Jeg valgte meg ut Vietnam som mitt fadderland. Jeg har fått utdelt ei ung jente fra den fattigste delen av landet, som jeg skal få oppdateringer fra og potensielt ha muligheter for å besøke med tiden. Jeg skjønner det geniale ved prinsippet - gi fattigdommen ett ansikt du kan knytte deg til. Det er provoserende og smart på samme tid. 

Uansett - jeg har sagt meg villig. Og det er jeg glad for.