I september i fjor begynte påmelding og planlegging av den årlige Hemsedalturen med jobbgjengen. Kjernen av de spreke skientusiaster med solid lever skulle ut på tur.
Hytta var reservert for leeeenge siden, og utvalget deilige kollegaer økte på. Jeg gleda meg, jobbmiljøet vårt er til eksempel og etterfølgelse, rett og slett.
Jeg brukte attpåtil kvinnelig sjarm til å overbevise ei nybegynner på ski at dette var en tur hun virkelig trengte. Og tror du ikke hun slo til. Det skulle jo være minst 50% sosialt.
Og det sosiale hørte vi mye om, hele høsten og hele nyåret. Med eskallerende fnising og grovheter når begivenheten nærma seg.
Plutselig skjedde det noe. Det var meldt grisekaldt vær i Hemsedal.
-38 grader til helga! Bare skryt av Yr.no? Rimelig stor sannsynlighet,
men planlegging og hamstring av nok lag ull og vindstoppere begynte.
Dette skulle vi klare. Om ikke annet, så ble det mye badstu, drikkeleker og fyring innendørs.
Det første skjæret i sjøen skjedde da jeg måtte innse at skibrillene mine ikke var å oppdrive verken i leiligheta eller i kjellerboden. 2 ublide besøk i boden tidligere hadde gitt resultater for det JÆVLA PAKKET som hadde vært og forsynt seg. Man husker aldri hva en har før en trenger det. Vel, jeg innså at jeg trengte nye briller i kulda, og fant frem kvitteringen. På vei hjem torsdag fikk jeg bite surt og kjøpe nye. De passet jo perfekt til hjelmen!
Men så langt kom jeg ikke... Torsdagen startet med at jeg følte meg litt uggen. Kanskje fordi jeg spiste middag veldig tidlig på onsdag, tenkte jeg. Og var grisesulten? Jeg drakk et glass biola, og pakket med meg matpakke som vanlig. Rutinen er å spise frokost på bussen eller når jeg har kommet frem på jobb. Biolaen kom nesten opp igjen, og jeg forble ganske kvalm hele dagen. Helt til jeg ikke klarte mer - jeg måtte reise hjem. Utpå ettermiddagen gikk kvalme over til feber og helt interessante smerter i hele kroppen.
Det var vondt å ligge helt i ro!
Tross alle trusler om å bli frisk igjen til turen, nå så det ille ut.
Natta ble brukt til å svette noe forjævlig. "Det er bra, for da svetter du ut styggedommen". Men styggedommen tok ikke helt kvelden. Fredagen begynte slapt og med magevonde som kom og gikk. Jeg måtte innse at det ikke ble noe hyttetur...
Kvelden gikk forbi med en mildere versjon av torsdagen,
og jeg følte meg ålreit en stund.
Helt til lørdagen kom. Jeg hadde planer om å reise til jobb for å få unna noe labarbeid som ble værende igjen. Men det hadde krevd fravær fra dassen mer enn 15 min i strekk - noe som var uakseptabelt. Jepp, jeg fikk ei episk rennaræv. Sammen med mageknip som jeg håper er like vonde som fødselsrier. Det var loveparade i magen og alt jeg fikk i meg rant rett gjennom. Nå, etter nærmere 30 dobesøk, er jeg gudskjelov litt bedre. Det er nesten 1 time siden sist dobesøk, så jeg håper jeg slipper en dag ekstra med detta.
I´m blue.
