Dette innlegget har ingen hensikt og mening. Annet enn å la meg få tømme hodet av alle tanker og følelser som har bygd seg opp over tid. Korona. Det er en stille og ensom tid. Tenk at det snart er ett år siden det hele brøt ut. 12. mars 2020 vil for alltid bli husket. Hvor var du da det skjedde? Kanskje det blir den nye snakkisen - ingen bryr seg lenger om hvor de var da Oddvar Brå brakk staven. Men hvor de var da Erna stengte ned landet. Lite visste vi at dette skulle bli så himla inngripende og langvarig. Godt er det, at vi ikke visste. Hadde man klart seg hvis man visste? Jeg vet ikke.
Det føles vanskelig å sortere alle følelser rundt den nye tilværelsen. Overveldende, sinne, tafatthet og energiløst. Så mye å være oppgitt over. Å snakke om det hjelper, selv om det ikke løser problemet. Men å finne en felles plattform med andre som skjønner hva en går gjennom. Gjør de det, sånn egentlig? De færreste jeg kjenner lever i samme situasjon som meg. Godt for de, helt ærlig. Det fokuseres på at eldre og syke må vernes, barn må få leve mest mulig normalt med ubekymret sinn. Ungdom applauderes for å være flinke. Er de flinke nok? Sikkert de fleste, men så er det de som gir blanke og barker sammen på fest med 80 andre. Jeg føler meg tatt for gitt og som voksen så må fornuften seire. Alltid fornuftig og innafor. Men jeg bobler snart over av dette. Strikken er i spenn, på bristepunktet. Å leve alene og ikke ha noen som du kan være nær med god samvittighet - det vet du ikke hvordan er før du har prøvd. I snart et år. Joda, jeg har venner og en trygg jobb som jeg får lov til å være fysisk til stede for å utføre. Men aldri nærhet. Aldri tett nok på noen slik at det monner. Ofte blir jeg møtt med at man bli ganske lei av sin egen kohort også, at alle sliter så det er ingen grunn til at jeg bør føle på det. Men det ER forskjell, en kjempeforskjell. En klok person fortalte meg at flinke voksne damer som bor alene gjerne er de som har det tøffest nå. At jeg har godt av å gi meg selv mer lov. Det har jeg prøvd - men det er ikke bare bare når vi går inn i tredje bølge av mutantutbrudd og tilbudet er begrenset til matbutikken, apotek og polet. Kalenderen er tom - fullstendig blank for første gang på... for alltid. Ganske deprimerende.
Så hva kan hjelpe? Det er ytterst sjelden jeg har skrytt av å trene særlig mye. Men etter at jeg fant yoga og meditasjon så ble det en stor del av hverdagen min. Online training og egen praksis fungerer delvis men erstatter absolutt ikke å dra på treningsenteret. Jeg trenger at treningsenterne åpner. Med de strenge tiltakene de hadde i perioden de fikk ha åpent funka det veldig bra. I yoga holder du deg bokstavelig talt på matta, vi spretter ikke rundt og peser naboen i øret. Det er underkommunisert hvor viktig det er for fysisk og psykisk helse - rett og slett folkehelsa står på spill! Om vi kommer oss ovenpå etter dette vil tiden vise, men vær så vennlig å snakk om dette fremfor å åpne ølkranene på tettpakka barer. Det provoserer meg sjukt mye. At det handler om arbeidsplasser og økonomi og alt det skjønner jeg. Men man må starte i rett ende - og treningsenter er rett ende å begynne med.
No comments:
Post a Comment