To idioter møttes i veikanten...

Dette er historien om Tove (ikke så super) som skulle til sentrum etter jobb tirsdag ettermiddag. Jeg er ei pyse på sykkel og det eneste jeg klarer å tenke i nedoverbakke er "hvor sinnsykt vondt ville det vært å falle nå??", og dermed bremser jeg opp. Gårdagens tur var intet unntak. Da jeg kom ned til Storgata, ble det veldig mye folk på fortauet, og jeg så mitt snitt å kjøre uti veien ved et kryss. Jeg så det ble grønt i kjøreretning og skulle til å svinge ned av fortauet akkurat ved fotgjengerovergangen der fortauskanten blir lavere. Ei dame (som viser seg å være håndplukket av drittkjerring-kvota) går uti veibanen og planen blir å smyge bak henne. Men hun rygger tilbake, i visshet om at hun er i ferd med å gå på rød mann, og jeg "tar henne med styret" og vi ender begge i asfalten. Min umiddelbare reaksjon er å rope "unnskyld!" og "gikk det bra?", men det kunne jeg bare spart meg. Hun valgte å gi meg en skjennepreken i stedet, hvor hun blant annet svarte at hun faktisk skjønte at det ikke var meningen av meg å kjøre henne ned men at det "var da voldsomt". På spm om om hvordan det gikk, måtte jeg jo skjønne at DET kunne hun natuligvis ikke svare meg på. Hun var jo selvsagt altfor opptatt å åkke og stønne seg... Jeg spurte også om jeg skulle støtte henne, hun fikk litt skrubbiser på det ene kneet, men det ville hun heller ikke. I stedet rygga hun bort fra meg som om jeg hadde pest, colera og svineinfluensa. Ja, jeg kan være ganske skummel og motbydelig på samme tid! Jeg ropte bare til henne "da går jeg utifra at det gikk bra med deg" og lunta videre på sykkelen, med litt ymse blikk på meg... I kampens hete merka jeg ikke noe annet enn at jeg skrubba meg litt på pedalen, men jeg tok meg tydeligvis for med armene i fallet. Så litt utpå kvelden kom det krypende ukjente smerter i skuldra og også i håndleddet. Fikk litt "rykk frem til start" følelse, men jeg håper at jeg ikke blir satt så veldig langt tilbake i tid... Ikke av mine beste sykkelopplevelser, kan du si...