Dette fine elektronmikroskopi bildet av den fryktede H1N1 håper jeg at blir det nærmeste jeg kommer swi-flu. Jeg tar likevel ingen som helst sjanser. Kontorkameraten min er ei gravid dame, og all fornuft forteller meg at da holder man seg hjemme hvis det er noen som helst sjanse for å spre smitte på jobb. Egentlig håper jeg at dette er storm i vannglass. Jeg er feberfri i skrivende stund, men med verkende kropp fra stortåa til hårfestet. Man kan vel håpe at dette er etterdønninger fra Øyadeltakelsen, at kroppen min faktisk ikke takla påkjenninga så bra likevel.
For dette er verdens dårligste timing å måtte isolere seg fra omverden. Mamma fyller år til helgen, og jeg vet at det er flere som blir å sende bud på hodet mitt hvis jeg ikke stiller til kalas. Ingenting er som kjærlighet og støtte fra sin nærmeste familie, vel?
Men stakkars lille vennen, da. Du må ikke bli sjuk. Må innrømme at det har vært litt nysing på meg etter øya, men jeg satser på at det bare er en reaksjon på alt støvet og regnet.
ReplyDeleteJeg har lyst til å stikke innom for å se på kåken en dag, så du må si fra når du er frisk igjen.
Det ser ut til at det var et post-øya syndrom som kom litt på etterskudd. Jeg er bedre allerede, heldigvis :)
ReplyDeleteBare å komme innom vet du, kanskje en dag før øvelse?