Pay it forward

Min faste leser har fått med seg at Myk Landing er min faste time på torsdags kvelder ved Yogakollektivet Grefsen. Timen består av rolig yin og nidra for myk strekk og avspenning. Men kanskje like viktig å ta seg tid til å lytte innover, pause livet rundt og bare ta litt ekstra godt vare på seg selv. Kursserie 1 som løp fra skolestart i august til første uka i oktober ble godt besøkt. Jeg hadde 5 faste deltakere pluss flere som kom på prøvetimer, drop-in eller tok igjen timer fra øvrige kurs i kollektivet. Så jeg føler meg både heldig, ydmyk og glad for at kurset ble så fint.

Fo ett par uker siden startet andre kursserie for høsten, også den bestående av 7 kursdager og løper frem til starten av desember. Flere deltakere fra første kurs blir med videre, og i tillegg opplever jeg en interesse for det jeg tilbyr. Det varmer og motiverer. Som skrevet om tidligere, så både gir og tar denne jobben. I dag deler jeg tanker og reflekterer rundt hva som er drivkraften min til å drive med dette. 

Jeg hadde aldri noe sterkt ønske om å bli yogalærer. Ikke et ønske i det hele tatt, faktisk. Før den avsluttende samlingshelgen i Mindful yoga med Jonathan Weber. Det lagde noen gnister som jeg fullstendig hadde oversett - nemlig at det kunne gi tilbake til meg selv når jeg så hvordan min undervisning kunne gjøre noe godt for de jeg veiledet. Dette var sent høsten 2022 og jeg måtte vente nesten et år før grunnutdannelsen med Elise startet september 2023. Og deretter nok et knapt år - til august 2024, før jeg var uteksaminert. Alt dette ved siden av 100% jobb. Hvorfor?

Forklaringen min beskrives best med et bilde fra den avsluttende samlingshelgen i Mindful yoga november 2022. Vi skulle alle øve oss med å planlegge og undervise en selvvalgt klasse og få positive tilbakemeldinger fra lærer Jonathan og 2 "observatører" fra gruppa. Noen i gjengen ble jeg ekstra godt kjent med. Jeg merker det ved at man er på bølgelengde, vi åpnet oss lettere for hverandre og delte historiene våre. Og jeg kjente at vi hadde mye til felles. Da jeg var observatør til en slutteksamen ble jeg helt slått i bakken av hvor vakkert program hun ene hadde valgt for oss. Det ble veldig tydelig for meg at hun hadde laget det yogaprogrammet som hun selv hadde trengt! En så sterk, nær og vakker opplevelse. Det traff meg sånn og ga plutselig mening for meg. At jeg ville bli en type yogalærer som tilbød det jeg selv trenger mer av.

I tillegg er det helt klart et behov for selvrealisering. Det gir mestringsfølelse, et nytt fag hvor jeg har alt å lære. Nå får jeg endelig den mengdetreningen jeg har mast om, og jeg husker heldigvis å sette pris på den! Fordi jeg lærer så mye av det. Lærer nytt om meg selv, hvordan jeg ønsker å være som yogalærer. Men aller mest at jeg samskaper timene med deltakerne mine. Det mener jeg oppriktig. At jeg lærer masse av mine deltakere. Observerer hvordan de ter seg, hvordan de løser de ulike stillingene, om de er urolige eller rolige.

Og så hendte det noe helt ekstraordinært for noen få uker siden. Det ble funnet en gave utenfor studioet, "Til Tove". En annen yogalærer hadde funnet den og tatt den med inn. Ettersom jeg er den eneste Tove, så måtte det være til meg? Eller hæ, jeg ventet jo ingen pakke eller gave? Og så var det et fantastisk rørende kort og gave fra en tidligere deltaker fra første kurset. Hun flytter fra Oslo nå og blir ikke med videre. Men hadde tatt seg bryet å levere en gave til meg. Det samiske symbolet for sol - i farget glass! Jeg sier ikke at jeg lever for uhemmet skryt og gaver. Men det gir kanskje en pekepinn på hvor jeg henter motivasjonen til å drive med dette. Et fantastisk eksempel på at det jeg velger å drive med gir mening for både meg og deltakerne.

Jeg er alltid på søk etter å lære, utvikle meg og bli enda bedre. Karrieren min er nettopp begynt og jeg ønsker å vokse, også i dette yrket. Takk for at dere lar meg gjøre det.

Utsikten min under avsluttende avspenning og yoga nidra. Med gaven foran meg. En påminnelse om hvor heldig jeg er som får lov til å undervise og veilede andre. Takk.