1 skritt fram, 2 tilbake

De som kjenner meg og har møtt meg i høst vet at livet ikke har stått helt til forventningene, mildt sagt. Å bli brått syk er en påkjenning. Ikke bare for meg, også for familie og venner, arbeidsgiver... Nå skal det være sagt at jeg har vært heldig og møtt udelt støtte og forståelse overalt - gudskjelov. Det er ingen selvfølge har jeg lært. Livet har gått fra å være planleggerguri dilux til å ikke kunne eller orke å legge planer fram i tid. Bedre å ikke ha noe på timeplanen enn å måtte kansellere de, på en måte. Tilværelsen har bestått i mye sofasliting, HBO, netflix, T-we. Småtterier på hjemmefronten - morsom matlaging, ommøblering, og fotointeressen som har holdt meg flytende. Tiden går mens en venter - på prøvesvar, på legetimer, på utredning. I dag var en viktig dag, jeg hadde time til utredning hos revmatologisk avd. Fastlegen min mente det ville være rart om de ikke fant noe. Forventningene ble skrudd til. Og nedturen ble desto større når de ikke fant noe. NADA. Ingen indikasjoner på revmatisk diagnose - rykk tilbake til start. Det var som en betongblokk i trynet. En måned i sykehuskø ut vindu! Hva nå? Ny ventekø et sted? Hver dag uten svar er en belastning, og tålmodigheten er tynnslitt. Gi meg mot.