I går svelga jeg en kamel...

...en ganske stor en. Jeg sendte inn søknad om AAP (arbeidsavklaringspenger). Jeg nærmer meg maksgrensen for å være sykemeldt og er offisielt blitt en NAV-hore som ikke kommer meg ut av systemene deres. Følelsene og tankene rundt det er mange, delte og kaotiske. Jeg er først og fremst utrolig glad for at jeg bor og lever i et samfunn som har et system for slike som meg - som fanges av sikkerhetsnettet når ting ikke går som planlagt. For det er ingen som kan planlegge å bli langvarig syke. På den andre siden så går det på selvfølelsen og stoltheta løs. Når man anser seg selv som en ressurssterk person som skal bidra til et bedre og sterkere fellesskap, og ikke måtte høste frukter av det... ikke på denne måten hvertfall. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle sitte i situasjon hvor jeg "sorteres" sammen med sosialklienter av ymse slag. Men så har jeg kanskje lært det også - at NAVere også bare er folk...