En ny og solidarisk hverdag

Hvem hadde trodd for 1 måned siden at hverdagslivet slik vi kjenner det her til lands skulle stoppe helt opp? Arbeidsplasser stenger, folk bes om å jobbe hjemme hvis de kan, ikke oppsøk arrangementer med større folkemengder, respekter karantenen, ikke reis kollektivt - i alle fall ikke i rushtiden. Tiltakene er umiddelbare og kraftige. Og det bare i løpet av få dager. I dag kom det klare retningslinjer fra jobben - vi skal jobbe på skift for å unngå at alle ansatte må i karantene dersom det skulle oppstå sykdomsutbrudd blant kollegaer. Vi risikosprer all jobbaktivitet, 1 uke på jobb - 1 uke hjemmekontor. Akkurat nå skulle jeg aller helst hatt en kontorjobb som jeg med letthet kunne ta med meg hjem. Men store deler av jobben min er på laboratoriet, og det kan jeg ikke ta med hjem.

Jeg var aldri, og er fortsatt ikke, særlig bekymra for Koronaviruset. Det er ikke spesielt hissig og farlig, men åpenbart fryktelig smittsomt. Men samtidig mener jeg at det er helt nødvendig at vi gjør disse tiltakene i god førevarprinsipp og ikke minst i solidaritet for risikogrupper som potensielt kan måtte bøte med livet. Det gjør jeg med letthet - helt ærlig.