Siste NAV-dag i heimen

I dag er en spesiell dag for meg. Det føles rart og litt skummelt. Men aller mest er jeg takknemlig og veldig letta og glad for at jeg forhåpentligvis har min siste NAV-dag. Dvs dager jeg ikke jobber men er hjemme i mangel av helse til å jobbe fulltid. Jeg har i flere år jobbet 50-60% med tirsdager og torsdager hjemme. Et nødvendig onde selvsagt, men man blir også vant til en slik hverdag etter mange år. Og nå tar jeg steget ut til en opptrappingsperiode. Det betyr at jeg kan jobbe opptil 80% inntil ett år. NAV dekker mellomlegget jeg ikke jobber og tiden vil vise hvor lang tid jeg trenger denne stønaden. Jeg har grodd frem en tålmodighet jeg ikke hadde før sykdommen og har lært at man må skynde seg sakte. 1 år kan høres lenge ut men jeg skal bruke tida godt. I første omgang blir det å venne seg til en ny hverdagsrutine hvor en skal stå opp og dra på jobb hver dag i stedet for annen hver. Jeg jobber litt kortere dager og flekser der det er nødvendig. Har trua :)

Og hva har blitt bedre? Jeg syns det er vanskelig å ta et tverrsnitt av egen dagsform og sammenligne fra en tid tilbake. Dagene varierer jo og forbedringer kommer snikende. Men jeg har først og fremst fått tak i årsak til sykdommen. Jeg har lært at kropp og sinn henger tett sammen, at issues som sitter mellom øra og som hoper seg opp i systemet kan gi deg sterke somatiske vondter. En sannhet jeg virkelig har strevd med å akseptere. Men etter skikkelige krafttak med bearbeidelse av problemene mine og en god dose tålmodighet ser jeg at det stemmer. Og aller best, så opplever jeg nå at tiltakene gir meg ønsket effekt: jeg blir gladere med mer overskudd. Jeg kan ikke annet enn å stole på det - og starte resten av livet mitt.