Ett ufattelig døgn...

Dette er et vanskelig innlegg å skrive. Men desto mer nødvendig for meg å få til. Bloggen skal være min kanal, både på godt og vondt. Og vondt har det vært det siste døgnet. Ingen av mine kjente og kjære er rammet, heldigvis.

Det startet for min del mens jeg var på jobb i går ettermiddag. Det regnet kraftig på formiddagen, og flere kollegaer trodde at det var tordenvær på vei. Men sannheten var at Oslo sentrum ble bombet sønder og sammen. På nett-tv rådet det kaos, mens spekulasjonene begynte. Turen gikk hjemover, og imens hadde skytingen på Utøya startet. Jeg satt foran tvn hele kvelden. Jeg mottok også mange meldinger fra familie og venner. Det er rørende, og det setter jeg stor pris på. Jeg har samtidig latt være å bruke telefonen for mye, de nærmeste ble varslet med det samme. Dødstallene begynte å komme, de grusomme nyhetene gikk på repeat. Jeg ble helt utslitt av tv-sendingene. Tom for tårer og forferdelig lei meg, måtte ta meg en pause fra elendigheta utpå kvelden. Kjøkkenet ble vaska rundt.

I 2-tida gikk jeg og la meg. Og våknet i dag tidlig til helt ufattelige dødstall. Tenk at det kunne bli enda verre. Og med siste nytt om at en navngitt ung nordmann var pågrepet og siktet for begge hendelsene. En høyreekstremist med svært sterke politiske meninger.

Spekulasjoner starter umiddelbart, om hvem som kan stå bak. Jeg skal være den aller første til å innrømme at tankene går til 9/11 og alle andre terrorangrep rundt i verden. Men jeg er på en absurd måte glad for "valget" av gjerningsmann. Dette er noe vi har dyrket frem selv. Vi kan ikke legge bort skylda og se i farger, noe som ville gjort at fremmedfrykten gikk fra vondt til enda verre. Enkelte har vært tålig tidlig ute med å spre nettopp dette budskapet. En bekjent gikk så langt som å antyde at Norge selv har gjort seg fortjent til terrorangrep av denne sorten.

Jeg sitter igjen med en ubeskrivelig tomhet. Hva skal en si? Uansett årsak, er dette en helt ufattelig tragedie. Mine tanker går aller først til de alle pårørende og rammede etter tragedien på Utøya. Ingen drepte hadde blitt identifisert ennå, og det er forferdelig å tenke på hvordan uvissheten råder blant familie og venner.

Ord blir fattige.